Det er en utrolig søt Valentinsdagfunksjon på forsiden av dagens Seattle Times.
Det er historien om den 84 år gamle Carl Buck, en pensjonert Boeing-ingeniør, og hans kone, Joan, 74. Joan har MS og bor i et pensjonathjem. Carl kunne ikke lenger gi den hjelpen Joan trenger for MS, men han besøker henne to ganger hver dag. De har en dyp kjærlighet til hverandre.
Dette er ikke Carls første kjærlighet, eller Joans. Carls første kone døde i en alder av 39 år. År senere kunne Carl ikke utvide sin attraktive tidligere nabo, Joan, en kvinne som hadde hatt 10 barn. Han hadde hørt Joan var enke. Han sporet henne ned, og de var gift seks måneder senere. Han var klar over at Joans MS var i ferd med å utvikle seg. Ved bryllupet hevdet sine sønner henne i rullestolen til alteret. Men det spilte ingen rolle, og det spiller ingen rolle mange år senere nå. Hver har funksjonshemninger, enten det er fra MS for Joan eller aldring for begge. Men deres kjærlighet er sunnere enn noensinne.
Jeg gråt da jeg leste denne historien. Jeg kunne ikke hjelpe, men husk historier om mennesker med MS hvor ekteskapene knuste. Ektefellen kunne ikke ta det. Det skjer også med kreftpasienter. Men andre ganger gir kronisk sykdom oss mulighet til å vokse nærmere.
Dette skjedde for 10 år siden da jeg stammer ut for Esther at jeg hadde leukemi. Gjennom alle medisinske tester, gjennom alle de yummy dagene med kjemo, var hun der for meg, og hun er fortsatt. Ett bilde jeg alltid husker, er etter den første kjemosesjonen på M. D. Anderson Cancer Center i Houston. Det startet om klokka 6 med den forsiktige første infusjonen av Rituxan, et monoklonalt antistoff som kroppen din reagerer til første gang. Vi var på sykehuset i åtte timer. Det var om fire om morgenen da Esther presset meg i en rullestol over den tomme himmelbroen til Rotary House-hotellet over gaten. Jeg følte meg elsket, og jeg har ingen anelse om hva jeg ville gjøre uten henne i dag.
De av oss med alvorlige sykdommer tar ikke kjærlighet for gitt, om det er gitt eller mottatt. Det er så verdifullt og gjør livet verdtverdig.
Jeg håper du har en kjærlighetshistorie, akkurat som Carl og Joan, eller Esther og meg. Glad Valentinsdag og kan du ha mange flere med noen du elsker og som elsker deg!
- Andrew
