Jeg hadde en grov dag den andre dagen. Det var noen helseproblemer med et familiemedlem, og det ble dagen min opp ned. Det var ikke første gang. Jeg fant meg selv igjen å ringe denne legen og den legen, denne rådgiveren og den som prøver å få råd om hva de skal gjøre. Så var det sikkerhetsskade på mine planer for dagen, mine avtaler etc., for ikke å nevne følelsesmessige toll på andre familiemedlemmer. Det var utmattende å være en omsorgsperson for dem alle og utmattende for å hindre meg i å falle fra hverandre.
Jeg må tenke i kveld at det må være mange, mange som føler det samme. Så tøft som det er for pasientene, kan det også være veldig tøft på omsorgspersonen - og de får det fra alle sider som de prøver å hjelpe pasienten, styre sitt eget liv og forsøke å minimere skade på alle andre.
Det kan være en takeløs rolle og en som kan så frøene for at omsorgspersonen blir en pasient selv. Det jeg mener er, det er en stressende jobb. Og jeg tror stress spiller en rolle i sykdom. Så gjorde min vanskelige dag forkortet livet mitt med noen få minutter? Kanskje det. Var det viktig at jeg utførte denne rollen? Ja. Ville jeg gjøre det igjen? Selvfølgelig. Vil jeg at noen skal si takk en gang? Ja, det ville vært fint. Hva skjer med noen av dere omsorgspersoner der ute, vil du chime inn?
-Andrew
